Idag skulle Sophia på sin aller første overnattingstur med speideren. Hun begynte nå i høst, og i natt skulle de sove ute i en gapahauk her på jeløya. Etter 2 timer ringte en av lederne for å fortelle at Sophia var sendt til legevakta med et kutt i hånda. Så da reiste vi opp til legevakta hele gjengen, på venteværelse fant vi en jente med bandasje og ved godt mot... helt til hun så mamma`n sin. Da kom tårene. Stakkars babyen min! Kuttet var så dypt at det var et rift i muskelaturen , og hun måtte sy 3 sting. Tapre jenta mi! Bedøvelses sprøyta var så stor at jeg ble helt uvel. Hun gråt, men lå helt stille, og holdt Ole godt i hånda. (Jeg satt på en stol litt unna, det ble rett og slett for sterkt for meg). Hun spurte alle slags mulige spørsmål, og de sp som gjentok seg var: Må jeg sy?, hvor mange sting? hehe.. Selve syinga gikk kjempe fint, og hun utbrøt i glede; men jeg kjenner jo ingenting jo. Den som kjente det mest var nok jeg. Jeg satt med hånda foran munn og ble rett og slett kvalm. Ikke så greit når de man har så kjær skader seg.
Etter turen på legevakta dro Sophia og Ole tilbake til speiderleiren, de var vel borte i et par timer, ble med på en gåtur, og så an formen hennes. Men det endte med at de kom hjem igjen begge to, og det syntes jeg var like greit :o) Vil mye heller ha henne hjemme i natt i mer hygeniske omgivelser enn ute i den fuktige skogen.
